Kjennetegn på en spole i en DC Circuit
En induktor skapes når en leder er viklet med tråd til en spole, med viklet tråd som resulterer i dannelsen av et sterkt magnetisk felt per Amperes lov. Dette magnetfelt induserer da en spenning, som motstår den forandring i strømmen som skapes det. Når to eller flere spoler er koplet sammen, blir en transformator opprettet, som omformer strømmen fra en spenning til en annen.
The Unit av Induktans
Den brukes til å måle induktans i en induktor-enhet er referert til som den Henry (H), som er oppkalt etter oppfinneren Joseph Henry. Mindre enheter av Henry inkluderer millihenry (MH), microhenry (μH), og nanohenry (NH).
Faktorer som påvirker Induktans
Induktans påvirkes av en rekke faktorer, inkludert: hvor spolen er viklet, induktoren faktiske størrelse / spole-området, og type og størrelse av kjernematerialet brukes i induktoren. For eksempel vil en spole med et større antall trådvindinger generere en større magnetisk feltstyrke. Dessuten utgjør en større spole område mindre motstand for et magnetisk felt fluks, noe som resulterer i en høyere induktans, mens en nedre overflateområde skaper mer motstand og tilsvarer mindre induktans.
To kjerner som vanligvis benyttes i inductors er jern og pulverisert jern, men en funksjon som er felles for alle kjerner som brukes i inductors er magnetisme. Nedre kjerne magnetiske permeabilitet vil resultere i lavere induktans, med det motsatte er tilfelle med høyere kjerne magnetisk permeabilitet.
DCR (DC Resistance)
Induktoren er DC motstand er angitt i ohm, og er den maksimale trådmotstanden til en spole. Inductors i en DC-krets er designet for å minimere DC motstand.
DC Inductor Typer
DC inductors er klassifisert basert på hva kjernemateriale brukes innenfor spole. Mens det er mange kjerne typer, de vanligste som finnes i DC inductors er luft, jern og ferrites.
En luft-type spole skiller seg fra de andre ved at den ikke bruker et magnetisk materiale for å avvikle sin kveil med, men i stedet bruker plast, keramikk eller annen magnetisk form. En jernkjerne, på den annen side, kan øke induktansen ved flere tusen på grunn av sin høyere permeabilitet og økt magnetisme. Ferritkjerner brukes når nonconductivity er ønskelig, noe som hindrer strømningen av strøm gjennom induktoren.